Arkeologjia (nga greq. αρχαίος, arheos = i lashtė dhe λόγος, logos = fjalė, ose mėsim) ėshtė shkenca qė studion qytetėrimet dhe kulturat njerzore tė sė kaluares, dhe lidhjet e tyre me mjedisin rrethues, nėpėrmjet mbledhjes, dokumentimit dhe shqyrtimit tė gjurmėve lėndore qė kanė mbetur (arkitekturės, dorė-punimeve, mbetjeve biologjike dhe njerzore).
Arkeologjia ndahet zakonisht nė degė sipas periudhės ose kulturės sė objektit tė studiuar (p.sh. arkeologjia klasike,arkeologjia industriale, dhe paleontologjia) ose sipas veēantive teknike tė studimit (p.sh. arkeologjia nėnujore dhe arkeologjia eksperimentale), ose sipas cilėsive problematike (arkeologjia urbane) ose edhe mbi bazėn e llojit tė lėndės sė hulumtuar (p.sh. numismatika ose epigrafia).
Metodat
Pėr analizimin arkeologjike pėrdoren disa metoda ndėr tė cilat janė tė njohura Arkeobotanika, Dendrokronologjia, Arkeometalurgjia,[1] etj.
Arkeobotanika merret me analizimin e prezencės sė njerėzve nė njė hapėsirė duke hulumtuar mėnyrėn e sigurimit dhe pėrdorimit tė ushqimit. Pėr tė hulumtuar kėtė pėrdoren gjėra tė karbonizuara apo lloje tjera tė konservimit. kjo metodė hynė nė programin standard tė arkeologjisė.
Dendrokronologjia kjo metodė pėrdorė rrathėt nė trungun e pemėve. Varėsisht nga numri i rrathėve dhe vetit e pemės arrihen konkludime arkeologjike mbi studimin e bėrė. Zakonisht kjo metodė shėrben pėr tė hulumtuar vegjetacionit tė njė hapėsire.
Arkeometalurgjia si objekt studimi ka materialet e ndryshme tė pėrpunuara nga dora e njeriut. Me bazė tė dhėnave pėr gjendjen e objekteve tė ndryshme me teknika arkeologjike vije deri tek konkludime tė ndryshme mbi rrethanat shoqėrore dhe zhvillimin teknologjik apo ekonomik tė asaj hapėsire